Bergen 4. desember 2021
oppdatert 9. desember
Huiwen Helen Zhang
Bursdag
Bursdag betyr lite for meg med mindre den er forbundet med en betydelig
endring i livet mitt.
Å feire bursdagen sin betyr å feire sin gjenfødelse.
Å bli gjenfødt betyr å finne sitt åndelige hjem.
Hjem
Siden jeg ble meg bevisst mitt åndelige liv—dets nødvendighet og
sårbarhet—har jeg søkt mitt intellektuelle hjem.
På veien møtte jeg Friedrich Nietzsche og Franz Kafka:
Dies Suchen nach meinem Heim: o Zarathustra, weißt du wohl, dies
Suchen war meine Heimsuchung, es frißt mich auf.
Wo ist—mein Heim? Darnach frage und suche und suchte ich, das fand
ich nicht. O ewiges Überall, o ewiges Nirgendwo, o ewiges – Umsonst!
Nietzsche, Also sprach Zarathustra
Denne søken etter mitt hjem: O Zarathustra,
det vet du vel, denne søken var min hjemsøkelse, det spiser meg opp.
Hvor er—mitt hjem? Det spør jeg om og det søker
og søkte jeg, det fant jeg ikke. O evig overalt, o evig ingensteds, o
evig—forgjeves!
Nietzsche etter min translesing, Slik talte
Zarathustra
Man muß in die Fremde gehen, um die Heimat, die man verlassen hat, zu
finden.
Kafka, Gespräche mit Janouch
Man må dra ut i det fremmede for å finne det hjem man
har latt i stikken.
Kafka etter min translesing, Samtale med Janouch
Vågestykke
I 2010 skjedde en betydelig endring i livet mitt. Etter årene mine ved
Yale som postdoktor, fikk jeg en fast stilling ved The University of Tulsa og
flyttet fra østkysten til midtvesten. I det øyeblikket trodde jeg at jeg hadde funnet
mitt intellektuelle hjem.
År senere viste den troen seg å være en illusjon. Jeg led den samme
smerten som Zarathustras skygge.
Men jeg lot meg ikke gå under.
I stedet fulgte jeg Kafkas råd og dro ut i det fremmede.
Ja, jeg bestemte meg for et land jeg aldri hadde vært i: et land hvis
språk jeg ikke snakket, et land hvis geografiske miljø, samfunnsstruktur og
åndsliv jeg ikke var kjent med, og et land hvis litteratur, filosofi og
kunst—de tre pilarene for mitt intellektuelle hjem—jeg ikke hadde noen anelse om.
I desember 2020 var min begeistring like stor som min angst.
Gjenfødelse
Kafka hadde rett: det er nettopp i det fremmede jeg fant mitt hjem.
Dag for dag det siste året har jeg lært meg de to skriftspråkene i Norge,
bokmål og nynorsk, og begynt å sette meg inn i landets geografiske, samfunnsmessige og
kulturelle særtrekk. Men det mest spennende er at jeg har avdekket en
«gullgruve» for min forskning og undervisning: den skandinaviske translesingen
av gammel kinesisk poesi og filosofi!
Bursdagssang
Moren min sendte meg et søtt lydklipp der hun sang «Hurra for deg!» på
kinesisk.
Jeg kan ikke synge den bedre.
Så jeg har translest to tekster av Hauge og kombinert dem til min egen
bursdagssang:
Finally, summer.
I walk down along the road and look at all
the foxgloves in the slopes. They stand among thickets of birch and raspberry,
colored like a forest of green spears with tinkling red bells.
Digitalis! You are a proud blossom. And so
pretty.
—Today, by the way, I saw one that had a
huge clock on the top, symmetrical and smooth, round without the common bend.
The clock did not hang down like the others but stood right upwards. I must
write a poem about digitalis. But how should it be.
Ideally, one should have been a little Tom Thumb who ventures out into the forest of foxgloves and then hides himself there in a clock, crouching and swaying in the wind.
Leafhuts and Snowsheds
There is not
much to
these verses,
just
some words, thrown
together
at random.
I find it
nevertheless
delightful
to make them, so
I have a sort of
shed
a little while.
The leafhuts we
built
as we were small
occur to me:
crawling into
them, crouching down
and listening
for the rain,
certain of
solitude in the wild,
feeling drops on
nose
and in hair—
Or the snowsheds
at Christmas,
crawling in and
sealing them
with a sack,
lighting a
candle, being there
on cold nights.
