Bursdagssang (bokmål)

 

Bergen 4. desember 2021

oppdatert 9. desember

Huiwen Helen Zhang

Bursdag

Bursdag betyr lite for meg med mindre den er forbundet med en betydelig endring i livet mitt.

Å feire bursdagen sin betyr å feire sin gjenfødelse.

Å bli gjenfødt betyr å finne sitt åndelige hjem.

Hjem

Siden jeg ble meg bevisst mitt åndelige liv—dets nødvendighet og sårbarhet—har jeg søkt mitt intellektuelle hjem.

På veien møtte jeg Friedrich Nietzsche og Franz Kafka:

Dies Suchen nach meinem Heim: o Zarathustra, weißt du wohl, dies Suchen war meine Heimsuchung, es frißt mich auf.

Wo ist—mein Heim? Darnach frage und suche und suchte ich, das fand ich nicht. O ewiges Überall, o ewiges Nirgendwo, o ewiges – Umsonst!

Nietzsche, Also sprach Zarathustra

Denne søken etter mitt hjem: O Zarathustra, det vet du vel, denne søken var min hjemsøkelse, det spiser meg opp.

Hvor er—mitt hjem? Det spør jeg om og det søker og søkte jeg, det fant jeg ikke. O evig overalt, o evig ingensteds, o evig—forgjeves!

Nietzsche etter min translesing, Slik talte Zarathustra 

 

Man muß in die Fremde gehen, um die Heimat, die man verlassen hat, zu finden.

Kafka, Gespräche mit Janouch

Man må dra ut i det fremmede for å finne det hjem man har latt i stikken.

Kafka etter min translesing, Samtale med Janouch

Vågestykke

I 2010 skjedde en betydelig endring i livet mitt. Etter årene mine ved Yale som postdoktor, fikk jeg en fast stilling ved The University of Tulsa og flyttet fra østkysten til midtvesten. I det øyeblikket trodde jeg at jeg hadde funnet mitt intellektuelle hjem.

År senere viste den troen seg å være en illusjon. Jeg led den samme smerten som Zarathustras skygge.

Men jeg lot meg ikke gå under.

I stedet fulgte jeg Kafkas råd og dro ut i det fremmede.

Ja, jeg bestemte meg for et land jeg aldri hadde vært i: et land hvis språk jeg ikke snakket, et land hvis geografiske miljø, samfunnsstruktur og åndsliv jeg ikke var kjent med, og et land hvis litteratur, filosofi og kunst—de tre pilarene for mitt intellektuelle hjem—jeg ikke hadde noen anelse om.

I desember 2020 var min begeistring like stor som min angst.

Gjenfødelse

Kafka hadde rett: det er nettopp i det fremmede jeg fant mitt hjem.

Dag for dag det siste året har jeg lært meg de to skriftspråkene i Norge, bokmål og nynorsk, og begynt å sette meg inn i landets geografiske, samfunnsmessige og kulturelle særtrekk. Men det mest spennende er at jeg har avdekket en «gullgruve» for min forskning og undervisning: den skandinaviske translesingen av gammel kinesisk poesi og filosofi!

Bursdagssang

Moren min sendte meg et søtt lydklipp der hun sang «Hurra for deg!» på kinesisk.

Jeg kan ikke synge den bedre.

Så jeg har translest to tekster av Hauge og kombinert dem til min egen bursdagssang:

Finally, summer.

I walk down along the road and look at all the foxgloves in the slopes. They stand among thickets of birch and raspberry, colored like a forest of green spears with tinkling red bells.

Digitalis! You are a proud blossom. And so pretty.

—Today, by the way, I saw one that had a huge clock on the top, symmetrical and smooth, round without the common bend. The clock did not hang down like the others but stood right upwards. I must write a poem about digitalis. But how should it be.

Ideally, one should have been a little Tom Thumb who ventures out into the forest of foxgloves and then hides himself there in a clock, crouching and swaying in the wind. 

Leafhuts and Snowsheds

 

There is not much to

these verses, just

some words, thrown together

at random.

I find it

nevertheless

delightful

to make them, so

I have a sort of shed

a little while.

The leafhuts we built

as we were small

occur to me:

crawling into them, crouching down

and listening for the rain,

certain of solitude in the wild,

feeling drops on nose

and in hair—

Or the snowsheds at Christmas,

crawling in and

sealing them with a sack,

lighting a candle, being there

on cold nights.