Bursdagssong (nynorsk)

 

Bergen 4. desember 2021

oppdatert 9. desember

Huiwen Helen Zhang

Bursdag

Bursdag tyder lite for meg om den ikkje heng saman med ei monaleg endring i livet mitt.

Å feira bursdagen sin tyder å feira si atterføding.

Å verta atterfødd tyder å finna sin åndelege heim.

Heim

Sidan eg vart medviten om det åndelege livet mitt—at det er både naudsynt og sårbart—har eg søkt min intellektuelle heim.

På vegen møtte eg Friedrich Nietzsche og Franz Kafka:

Dies Suchen nach meinem Heim: o Zarathustra, weißt du wohl, dies Suchen war meine Heimsuchung, es frißt mich auf.

Wo ist—mein Heim? Darnach frage und suche und suchte ich, das fand ich nicht. O ewiges Überall, o ewiges Nirgendwo, o ewiges – Umsonst!

Nietzsche, Also sprach Zarathustra

Denne søkinga etter min heim: O Zarathustra, det veit du vel, denne søkinga var mi heimsøking, ho et meg opp.

Kvar er—min heim? Det spør eg om, og det søker og søkte eg, det fann eg ikkje. Å ævelege allstad, å ævelege ingenstad, å ævelege—fåfengd!

Nietzsche etter mi translesing, Slik tala Zarathustra 

 

Man muß in die Fremde gehen, um die Heimat, die man verlassen hat, zu finden.

Kafka, Gespräche mit Janouch

Ein må draga ut i det framande for å finna den heimen ein har reist ifrå.

Kafka etter mi translesing, Samtale med Janouch

Vågestykke

I 2010 skjedde ei monaleg endring i livet mitt. Etter åra mine ved Yale som postdoktor, fekk eg ei fast stilling ved The University of Tulsa og flytta frå austkysten til midtvesten. I den augneblinken trudde eg at eg hadde funne min intellektuelle heim.

År seinare synte den trua seg å vera ei innbilling. Eg lei den same smerta som Zarathustra sin skugge.

Men eg let meg ikkje gå under.

I staden følgde eg rådet til Kafka og drog ut i det framande.

Ja, eg bestemte meg for eit land eg aldri hadde vore i: eit land med eit språk eg ikkje tala, eit land med geografisk miljø, samfunnsstruktur og åndsliv eg ikkje var kjend med, og eit land med litteratur, filosofi og kunst—dei tre pilarane for min intellektuelle heim—eg ikkje hadde noka aning om.

I desember 2020 var eg like oppglødd som ottesam.

Atterføding

Kafka hadde rett: det er nett i det framande eg fann min heim.

Dag for dag det siste året har eg lært meg dei to skriftspråka i Noreg, bokmål og nynorsk, og byrja å setja meg inn i dei geografiske, samfunnsmessige og kulturelle særdraga til landet. Men det mest spanande er det at eg har avdekt ei «gullgruve» for forskinga og undervisninga mi: den skandinaviske translesinga av gamal kinesisk poesi og filosofi!

Bursdagssong

Mor mi sende meg eit søtt lydklipp der ho syng «Hurra for deg!» på kinesisk.

Eg kan ikkje syngja den betre.

Så eg har translese to tekstar av Olav H. Hauge og kombinert dei til min eigen bursdagssong:

Finally, summer.

I walk down along the road and look at all the foxgloves in the slopes. They stand among thickets of birch and raspberry, colored like a forest of green spears with tinkling red bells.

Digitalis! You are a proud blossom. And so pretty.

—Today, by the way, I saw one that had a huge clock on the top, symmetrical and smooth, round without the common bend. The clock did not hang down like the others but stood right upwards. I must write a poem about digitalis. But how should it be.

Ideally, one should have been a little Tom Thumb who ventures out into the forest of foxgloves and then hides himself there in a clock, crouching and swaying in the wind. 

Leafhuts and Snowsheds

 

There is not much to

these verses, just

some words, thrown together

at random.

I find it

nevertheless

delightful

to make them, so

I have a sort of shed

a little while.

The leafhuts we built

as we were small

occur to me:

crawling into them, crouching down

and listening for the rain,

certain of solitude in the wild,

feeling drops on nose

and in hair—

Or the snowsheds at Christmas,

crawling in and

sealing them with a sack,

lighting a candle, being there

on cold nights.