Å translese Hauges translesing av Kafka

 Å translese Hauges translesing av Kafka (I)

Nynorsk

14-16 desember, Helen, Tor og Arve Kjell

Bøna og kunsta er lidenskapelege viljeshandlingar. Ein vil skrida ut over og høgna feltet for kva viljen til vanleg er i stand til. Kunsta, liksom bøna, er ei hand strekt ut i dimma. Ho vil gripa noko av nåden, for å gjera seg om til ei hand som gjev. Å be vil seia å kasta seg ut i den omskapande ljosbogen mellom å gå under og bli til. Heilt og fullt gå opp i han, for å leggja den uendelege ljosglansen hans opp i den skøyre vesle vogga til sin eigen eksistens.

Bokmål

12-13. desember, Helen, Sondre og Tor

Bønnen og kunsten er lidenskapelige viljesakter. Man vil overskride og forhøye området til de normalt tilgjengelige mulighetene for viljen. Kunsten, liksom bønnen, er en hånd strukket ut i dunkelheten. Den vil gripe noe av nåden, for å forvandle seg til en hånd som gir. Å be vil si å kaste seg ut i den forvandlende lysbuen mellom å gå under og bli til. Helt og fullt gå opp i den, for å legge dens uendelige lysglans opp i den skjøre lille vuggen til sin egen eksistens.

Å translese Hauges translesing av Kafka (II)

Nynorsk

15-16. desember, Helen og Tor

Bøna, kunsta og den vitskaplege forskinga, det er berre tre ulike flammer som stig opp frå eit og same bål. Ein vil skrida ut over det den personlege viljen er i stand til i augeblinken, sette seg ut over grensene til sitt eige vesle Eg. Kunsta og bøna, det er berre hender strekt ut i dimma. Ein tigg, for å gje seg sjølv som gåve.

Og vitskapen?

Det er den same tiggarhanda som bøna. Ein kastar seg ut i den dimme ljosbogen mellom å gå under og bli til, for å leggja været opp i vogga til sitt eige vesle Eg. Det gjer vitskapen, kunsta og bøna. Difor er å fordjupa seg i seg sjølv ikkje å stiga ned i det umedvitne. Det er å heva det ein berre dimt ana opp til den ljose overflata til medvitet. 

Bokmål

12-14. desember, Helen, Sondre, Tor og Jørgen

Bønnen, kunsten og den vitenskapelige forskningen, det er bare tre forskjellige flammer som stiger opp fra ett og samme bål. Man vil overskride de personlige mulighetene for viljen som finnes i øyeblikket, sette seg ut over grensene til sitt eget lille Jeg. Kunsten og bønnen, det er bare hender strukket ut i dunkelheten. Man tigger, for å forære seg selv.

Og vitenskapen?

Det et den samme tiggerhånden som bønnen. Man kaster seg ut i den dunkle lysbuen mellom å gå under og bli til, for å legge sin væren opp i vuggen til sitt eget lille Jeg. Det gjør vitenskapen, kunsten og bønnen. Derfor er fordypning i seg selv ikke en nedstigning i det ubevisste. Det er å heve det man bare dunkelt ante opp til den lyse bevissthetsoverflaten.

15. desember 2021

Kafka hos Hauge, eller: Kafkas tysk hos Hauges nynorsk

Takk for Arve Kjells spørsmål om ordvalget. Jeg var ikke klar over nyansene mellom «litle» og «vesle». Men i dag gikk jeg gjennom Hauges dagbøker og fant blant annet tre sitater som opplyste meg:

1. jul 1930

Eg likar dette: å lesa Röda Rummet var som å lesa mi eiga andelege livssoge, og standpunktet som helten kjem til, er ikkje so ulikt mitt eige: Ein fær prøva slå seg til ro med «det vesle synspunktet», og ikkje bry seg um «det store». Elles fær ein leva og sjå etter kvart utan noko visst fyremål.

8. jan 1964

DEI GJORDE IKKJE DET Dei store diktarane dikta ikkje ut frå sin eigen hjerne, sitt vesle vit, dei let folket koma til ords. Det gjorde Shakespeare, det gjorde Aukrust, det gjorde Duun.

19. nov 1991

Kvar kveld fyrr eg sovnar, prøver eg å lesa ein stubbe i Trädet av Sonnevi. Stort tenkt, han veg tidi og jordi, prøver døma og sjå lagnaden til dette vesle flakkande livet på den jordklumpen i himmelromet.

Hvert av de tre sitatene trekker en kontrast mellom «det store» og «det lille», poetisk og filosofisk! Uansett motiv bygger alle tre den samme kontrasten som dukket opp tre ganger i Kafkas original:

Å be vil seia å kasta seg ut i den omskapande ljosbogen mellom å gå under og bli til. Heilt og fullt gå opp i han, for å leggja den uendelege ljosglansen hans opp i den skøyre litle vesle vogga til sin eigen eksistens.

Ein vil skrida ut over det den personlege viljen er i stand til i augeblinken, sette seg ut over grensene til sitt eige litle vesle Eg.

Ein kastar seg ut i den dimme ljosbogen mellom å gå under og bli til, for å leggja været opp i vogga til sitt eige litle vesle Eg.

Derfor har jeg, som vist ovenfor, ikke bare erstattet «litle» med «vesle» i den første linjen (som du gjorde meg oppmerksom på), men også de to andre.

Når det gjelder Kafkas bok: dette er samtalene hans med Gustav Janouch. Selv om Kafka er mest kjent for sine romaner, er samtalene, dagbøkene og aforismene hans enda bedre, etter min mening. Det så ut som Hauge er enig med meg. Så jeg føler meg smigret 😊

Jamfør:

Verwirklichung einer vollkommenen Glücksmöglichkeit / A Perfect Bliss-potential Realized

https://orcid.org/0000-0001-9910-7577