Bergen 4. desember 2021
oppdatert 9. desember
Huiwen Helen Zhang
Bursdag
Bursdag tyder lite for meg om den ikkje heng saman med ei monaleg
endring i livet mitt.
Å feira bursdagen sin tyder å feira si atterføding.
Å verta atterfødd tyder å finna sin åndelege heim.
Heim
Sidan eg vart medviten om det åndelege livet mitt—at det er både naudsynt
og sårbart—har eg søkt min intellektuelle heim.
På vegen møtte eg Friedrich Nietzsche og Franz Kafka:
Dies Suchen nach meinem Heim: o Zarathustra, weißt
du wohl, dies Suchen war meine Heimsuchung, es frißt mich auf.
Wo ist—mein Heim? Darnach frage und suche und
suchte ich, das fand ich nicht. O ewiges Überall, o ewiges Nirgendwo, o ewiges
– Umsonst!
Nietzsche, Also sprach Zarathustra
Denne søkinga etter min heim: O Zarathustra, det
veit du vel, denne søkinga var mi heimsøking, ho et meg opp.
Kvar er—min heim? Det spør eg om, og det søker
og søkte eg, det fann eg ikkje. Å ævelege allstad, å ævelege ingenstad, å ævelege—fåfengd!
Nietzsche etter mi translesing, Slik tala
Zarathustra
Man muß in die Fremde gehen, um die Heimat, die man
verlassen hat, zu finden.
Kafka, Gespräche mit Janouch
Ein må draga ut i det framande for å finna den heimen
ein har reist ifrå.
Kafka etter mi translesing, Samtale med Janouch
Vågestykke
I 2010 skjedde ei monaleg endring i livet mitt. Etter åra mine ved Yale
som postdoktor, fekk eg ei fast stilling ved The University of Tulsa og flytta
frå austkysten til midtvesten. I den augneblinken trudde eg at eg hadde funne
min intellektuelle heim.
År seinare synte den trua seg å vera ei innbilling. Eg lei den same
smerta som Zarathustra sin skugge.
Men eg let meg ikkje gå under.
I staden følgde eg rådet til Kafka og drog ut i det framande.
Ja, eg bestemte meg for eit land eg aldri hadde vore i: eit land med eit
språk eg ikkje tala, eit land med geografisk miljø, samfunnsstruktur og åndsliv
eg ikkje var kjend med, og eit land med litteratur, filosofi og kunst—dei tre
pilarane for min intellektuelle heim—eg ikkje hadde noka aning om.
I desember 2020 var eg like oppglødd som ottesam.
Atterføding
Kafka hadde rett: det er nett i det framande eg fann min heim.
Dag for dag det siste året har eg lært meg dei to skriftspråka i Noreg,
bokmål og nynorsk, og byrja
å setja meg inn i dei geografiske, samfunnsmessige og kulturelle
særdraga til landet. Men det mest spanande er det at eg har avdekt ei «gullgruve»
for forskinga og undervisninga mi: den skandinaviske translesinga av gamal kinesisk
poesi og filosofi!
Bursdagssong
Mor mi sende meg eit søtt lydklipp der ho syng «Hurra for deg!» på
kinesisk.
Eg kan ikkje syngja den betre.
Så eg har translese to tekstar av Olav H. Hauge og kombinert dei til
min eigen bursdagssong:
Finally, summer.
I walk down along the road and look at all
the foxgloves in the slopes. They stand among thickets of birch and raspberry,
colored like a forest of green spears with tinkling red bells.
Digitalis! You are a proud blossom. And so
pretty.
—Today, by the way, I saw one that had a
huge clock on the top, symmetrical and smooth, round without the common bend.
The clock did not hang down like the others but stood right upwards. I must
write a poem about digitalis. But how should it be.
Ideally, one should have been a little Tom
Thumb who ventures out into the forest of foxgloves and then hides himself
there in a clock, crouching and swaying in the wind.
Leafhuts and Snowsheds
There is not
much to
these verses,
just
some words,
thrown together
at random.
I find it
nevertheless
delightful
to make them, so
I have a sort of
shed
a little while.
The leafhuts we
built
as we were small
occur to me:
crawling into
them, crouching down
and listening
for the rain,
certain of
solitude in the wild,
feeling drops on
nose
and in hair—
Or the snowsheds
at Christmas,
crawling in and
sealing them
with a sack,
lighting a
candle, being there
on cold nights.
